Det mest gjenkjennelige stjernebildet
Orion er uten tvil det mest gjenkjennelige stjernebildet på hele himmelen. Med sine tre karakteristiske beltestjerner på rekke og rad, de kraftige hjørnestjernene Betelgeuse og Rigel, og den fantastiske Oriontåken hengende i sverdet, dominerer Jegeren den norske vinterhimmelen fra november til mars. Stjernebildet er oppkalt etter den greske mytologiens store jeger, og har vært kjent av kulturer verden over i tusenvis av år.
Fra Norge er Orion synlig mot sør på vinterkvelder, og når sin høyeste posisjon rundt midnatt i midten av desember. Stjernebildet er lett å finne selv fra lysforurensede byer, og fungerer som et utmerket utgangspunkt for å identifisere andre vinterstjernebilder og himmelobjekter.
Stjernebildet Orion med hovedstjerner og Oriontåken (M42)
Hovedstjernene i Orion
Betelgeuse (α Orionis) — Den røde kjempen
Betelgeuse markerer Orions høyre skulder (sett fra vår synsvinkel, venstre på himmelen) og er en av de mest fascinerende stjernene på nattehimmelen. Det er en rød superkjempe med en diameter på omtrent 900 ganger Solens — så stor at om den ble plassert i vårt solsystem, ville overflaten strekke seg forbi Jupiter-banen. Stjernen befinner seg omtrent 700 lysår unna.
Det mest påfallende med Betelgeuse er den tydelig rødoransje fargen, som er synlig med det blotte øye. Stjernen er også variabel — lysstyrken svinger mellom magnitude +0,0 og +1,6 over en uregelmessig syklus. I 2019–2020 ble Betelgeuse uvanlig svak, noe som skapte stor oppmerksomhet i media og spekulasjoner om en forestående supernovaeksplosjon. Astronomisk sett vil Betelgeuse eksplodere som supernova «snart», men det kan bety alt fra i morgen til om hundre tusen år.
Rigel (β Orionis) — Den blå superkjempen
Rigel er den klart lyseste stjernen i Orion med en magnitude på +0,13, og er faktisk en av de lyseste stjernene på hele nattehimmelen. Til tross for at den har betabetegnelsen (β), er Rigel lysere enn Betelgeuse det meste av tiden. Grunnen til at Betelgeuse fikk alfa-betegnelsen er historisk — da Johann Bayer tildelte greske bokstaver på 1600-tallet, kan Betelgeuse ha vært lysere, eller Bayer kan ha gitt skulderposisjonen prioritet.
Rigel er en blåhvit superkjempe som befinner seg omtrent 860 lysår unna. Stjernen har en luminositet på hele 120 000 ganger Solens, noe som gjør den til en av de mest kraftige stjernene i vårt nære galaktiske nabolag. Rigel markerer Orions venstre fot og lyser med en klar blåhvit glans som danner en vakker kontrast mot Betelgeuses rødoransje farge.
Orions belte
De tre beltestjernene er kanskje den mest ikoniske asterismen på hele himmelen. Fra øst til vest heter de Alnitak (magnitude +1,77), Alnilam (+1,69) og Mintaka (+2,23). Alle tre er blå superkjemper som danner en nær perfekt rett linje på himmelen. Avstandene varierer mellom omtrent 800 og 1 300 lysår, så den tilsynelatende rekken er delvis et perspektivfenomen, selv om stjernene tilhører det samme stjerneformasjonsområdet.
Beltestjernene fungerer som en utmerket pekepinn for å finne andre stjerner: følg beltelinjen mot sørøst, og du treffer Sirius, den lyseste stjernen på nattehimmelen. Følg den mot nordvest, og du kommer til Aldebaran i Tyren.
Øvrige hovedstjerner
Bellatrix (γ Orionis, magnitude +1,64) markerer Orions venstre skulder og er en blåkjempe på omtrent 250 lysårs avstand. Saiph (κ Orionis, magnitude +2,09) står i Orions høyre fot og er en annen blå superkjempe, omtrent 650 lysår borte.
Dypromsobjekter i Orion
M42 — Den store Oriontåken
Oriontåken (Messier 42) er et av de mest fotograferte objektene på himmelen, og med god grunn. Denne gigantiske stjernetåken befinner seg omtrent 1 344 lysår unna og strekker seg over 24 lysår i diameter. Med en samlet lysstyrke på magnitude +4,0 er den synlig for det blotte øye som en «uskarp stjerne» i Orions sverd, rett under beltet.
I kikkert eller teleskop åpenbarer M42 seg som et fantastisk skue av lysende gass i grønne og blåaktige nyanser. Tåken er en aktiv stjerneformasjon der nye stjerner fødes — i sentrum finner vi Trapez-hopen, en gruppe på fire unge, hete stjerner som lyser opp gassen rundt seg.
Hubble-teleskopet har tatt noen av de mest detaljerte bildene av Oriontåken — se dem på ESA/Hubble. For astrofotografer er M42 et ypperlig førsteobjekt. Den er lys nok til å fanges med relativt korte eksponeringer, og responderer godt på bildebehandling. Utfordringen ligger i det enorme dynamiske området — den lyse kjernen krever korte eksponeringer mens de ytre regionene trenger lengre eksponering. Mange bruker HDR-teknikker for å håndtere dette.
M43 og Oriontåke-komplekset
M43 er en del av det større Oriontåke-komplekset og grenser direkte mot M42, adskilt av et mørkt støvbånd. Sammen med M42 utgjør dette et av de mest imponerende tåkeområdene som er synlig fra Jorden.
Hestehodetåken (Barnard 33)
Hestehodetåken er en av himmelens mest ikoniske strukturer — en mørk tåke som avtegner seg som en hestehodeprofil mot den lysende bakgrunnen av emisjonståken IC 434. Den ligger like sør for Alnitak, den østligste beltestjernen. Til tross for sin berømthet er Hestehodetåken et krevende visuelt objekt som vanligvis krever et stort teleskop og gode observasjonsforhold. For fotografer er den derimot et populært mål som krever lengre eksponering og gjerne smalbåndfiltre.
Flammetåken (NGC 2024)
Rett ved siden av Alnitak finner vi Flammetåken, en emisjonståke som får sin energi fra den kraftige UV-strålingen fra nettopp Alnitak. I fotografier viser den en vakker struktur av lysende gass delt av mørke støvbånd som gir den sitt flammelignende utseende.
Barnards løkke
Barnards løkke er en enorm emisjonståke-bue som omgir store deler av Orion. Med en utstrekning på omtrent 10 grader på himmelen er den for svak til å se visuelt, men den kommer tydelig frem på langeksponerte vidvinkelfotografier, spesielt med H-alfa-filter. Denne gigantiske strukturen antas å være resterne etter en supernovaeksplosjon for omtrent to millioner år siden.
Slik finner du Orion
Å finne Orion på den norske vinterhimmelen er svært enkelt. Se mot sør på kvelder fra november til mars, og let etter tre stjerner på en nesten perfekt rett linje — dette er beltet. Når du har funnet beltet, er resten av stjernebildet lett å identifisere: den rødoransje Betelgeuse oppe til venstre, den blåhvite Rigel nede til høyre, og Oriontåken som en svak lysende flekk i sverdet rett under beltet.
Orion står høyest på himmelen rundt midnatt i midten av desember, og tidlig på kvelden i januar–februar. Fra Sør-Norge når stjernebildet en høyde på omtrent 30–35 grader over horisonten, mens det fra Nord-Norge står noe lavere. Fordi Orion befinner seg nær himmelens ekvator, er det synlig fra begge halvkuler — noe som bidrar til dets status som verdens mest gjenkjennelige stjernebilde.
Kultur og mytologi
Orion har vært kjent på tvers av kulturer i tusener av år. I gresk mytologi var Orion en mektig jeger, sønn av Poseidon, som til slutt ble drept og plassert på himmelen. Mange av detaljene i myten varierer mellom ulike fortellinger, men jegerskikkelsen går igjen i et utall kulturer — fra egypterne, som så guden Osiris, til nordamerikanske urfolk med sine egne tolkninger.
I nordisk tradisjon har beltestjernene hatt flere navn. På folkemunne ble de blant annet kalt «Friggs rokk» (Friggs spinnerokk) eller «Marirokken». For nordmenn har Orions synlighet på vinterhimmelen alltid signalisert den mørkeste og kaldeste tiden av året — men også den beste tiden for stjernekikking.
I dag er Orion like relevant som noensinne, både for nybegynnere som lærer seg nattehimmelen og for erfarne observatører og astrofotografer som stadig vender tilbake til dette enestående stjernebildet og dets mange skatteminer av dypromsobjekter.