Hjem til det fjerneste objektet synlig for øyet
Stjernebildet Andromeda er kanskje mest kjent for å huse Andromedagalaksen (M31) — det mest fjerne objektet som kan ses med det blotte øye. Når du ser opp mot Andromeda på en mørk høstkveld, fanger øyet ditt fotoner som har reist i 2,5 millioner år for å nå netthinnen din. Det er en tankevekkende opplevelse som setter vår plass i universet i perspektiv.
Stjernebildet selv er best synlig fra Norge om høsten og tidlig på vinteren, når det står høyt på himmelen. Andromeda strekker seg som en kjede av stjerner ut fra det store Pegasus-kvadratet, og er relativt lett å identifisere når du vet hva du skal se etter.
Stjernene i Andromeda
Hovedstjernene i Andromeda danner en tilnærmet rett linje — en kjede som strekker seg nordøstover fra Pegasus-kvadratet. Denne enkle formen gjør stjernebildet lett å identifisere.
Alpheratz (α Andromedae)
Alpheratz (magnitude +2,06) er en interessant stjerne med en delt identitet. Den markerer både det nordøstre hjørnet av Pegasus-kvadratet og starten på Andromeda-kjeden. Historisk ble stjernen delt mellom de to stjernebildene, men i dag tilhører den offisielt Andromeda. Alpheratz er en blåhvit stjerne omtrent 97 lysår unna.
Mirach (β Andromedae)
Mirach (magnitude +2,05) er den nest lyseste stjernen i stjernebildet og spiller en avgjørende rolle som veiviser til Andromedagalaksen. Det er en rød kjempe omtrent 200 lysår unna. Fra Mirach går du vinkelrett på Andromeda-kjeden gjennom den svakere stjernen Mu Andromedae, og fortsetter like langt til — der finner du M31 som en svak, avlang lysflekk.
Almach (γ Andromedae) — En praktfull dobbeltstjerne
Almach (magnitude +2,17) er en av himmelens vakreste dobbeltstjerner og et må for enhver med teleskop. Gjennom okularet ser du en skinnende gyllen hovedstjerne med en blågrønn følgestjerne, adskilt med omtrent 10 buesekunder. Fargekontrasten er slående og minner ofte om Albireo i Svanen, men mange observatører synes Almach er enda finere. Selv i et lite teleskop med 60–80 mm åpning er paret lett å skille og en fryd å observere.
Andromedagalaksen (M31)
Andromedagalaksen er selve juvelen i dette stjernebildet og et av de mest fascinerende objektene på nattehimmelen. Her er nøkkelfaktaene:
- Magnitude: +3,44 — godt synlig for det blotte øye under mørk himmel
- Avstand: 2,5 millioner lysår
- Vinkelstørrelse: omtrent 3° × 1°, tilsvarende seks fullmåner på rekke!
- Stjerner: over én billion (1 000 milliarder)
- Type: spiralgalakse, større enn vår egen Melkevei
Fremtiden: En kosmisk kollisjon
Andromedagalaksen nærmer seg Melkeveien med en hastighet på omtrent 110 km/s. Om anslagsvis 4,5 milliarder år vil de to galaksene kollidere og smelte sammen til en ny, større elliptisk galakse som astronomene allerede har kalt «Milkomeda». Selv om dette høres voldsomt ut, er avstanden mellom individuelle stjerner så enorm at svært få stjerner faktisk vil kollidere direkte.
Slik finner du M31
Den enkleste metoden er å bruke Mirach som utgangspunkt. Fra Mirach trekker du en linje gjennom Mu Andromedae (en stjerne av omtrent fjerde magnitude som ligger vinkelrett på Andromeda-kjeden) og fortsetter omtrent like langt til. Under mørk himmel vil du se Andromedagalaksen som en avlang, uskarp lysflekk. Et alternativ er å bruke Cassiopeia: en linje fra Schedar gjennom Gamma Cassiopeiae, forlenget omtrent like langt, fører deg også i riktig retning.
M31 i kikkert og teleskop
Med det blotte øye: Under gode forhold ses M31 som en svak, oval lysflekk. Du ser egentlig bare den lyse kjernen og det innerste området av galaksen. Det du ser med det blotte øye er likevel imponerende — lyset har reist i 2,5 millioner år.
I kikkert (7x50 eller 10x50): Nå blir den ovale formen tydeligere, med en lys kjerne omgitt av en diffus glorie. Med averted vision (se litt til siden) kan du ane mer av galaksens utstrekning. Følgesatellittgalaksene M32 (kompakt og rund) og M110 (mer diffus) kan også ses.
I teleskop: Med økende apertur og god himmel begynner støvbandene i galaksen å bli synlige — mørke striper som krysser den ellers jevne glansen. Stjerneforeninger og H II-regioner kan anes i store teleskoper. Paradoksalt nok kan det være vanskelig å se hele utstrekningen i teleskop, fordi synsfeltet er så stort at det sprenger de fleste okularer.
M31 for astrofotografer
Andromedagalaksen er et av de beste målene for nybegynnere innen astrofotografering, og NASAs Hubble-teleskop har fanget den i enestående detalj. Den er lys nok til å fanges med relativt korte eksponeringer og responderer godt på stacking (stabling av mange enkeltbilder). Med et teleobjektiv på 135–200 mm får du galaksen fint innrammet, og med lengre brennvidder kan du fordype deg i detaljene. Spiralstruktur, støvbånd og satellittgalaksene M32 og M110 kommer alle frem med god bildebehandling.
NGC 7662 — Blue Snowball
Den planetære tåken NGC 7662, populært kalt «Blue Snowball», er et annet høydepunkt i Andromeda. Med en magnitude på +8,3 er den synlig i små teleskoper som en liten, blågrønn skive. I større teleskoper med høy forstørrelse kan du ane en ringstruktur og den sentrale stjernen. Fargen er slående og gjør denne lille tåken til en favoritt blant observatører.
Mytologi
I gresk mytologi var Andromeda prinsesse av Etiopia, datter av kong Kefeus og dronning Cassiopeia. Da Cassiopeia skrøt av sin skjønnhet og fornærmet havnymfene, sendte Poseidon sjømonsteret Cetus for å straffe kongeriket. For å blidgjøre Poseidon ble Andromeda lenket til en klippe ved havet som offer til monsteret.
Helten Perseus, som nettopp hadde drept Medusa, kom forbi på sine bevingede sandaler og ble betatt av den vakre prinsessen. Han drepte Cetus og fridde til Andromeda. Hele dramaets persongalleri ble plassert på himmelen som stjernebilder: Andromeda, Cassiopeia, Kefeus, Perseus og Cetus (Hvalen) — et kosmisk teater som utspiller seg over oss hver høstkveld.