Vinterhimmelen — Stjernekart for desember til februar
Vinterhimmelen over Norge er den mest spektakulære av alle årstidene. Med de lengste nettene, de klareste stjernene og det dominerende stjernebildet Orion som troner over sørhimmelen, byr vinteren på utallige himmelobjekter for både nybegynnere og erfarne observatører.
Orion — vinterhimmelens konge
Orion er uten tvil det mest imponerende stjernebildet på vinterhimmelen. To av himmelens mest bemerkelsesverdige stjerner pryder denne jegeren: Betelgeuse (α Orionis) i skulderen og Rigel (β Orionis) i foten.
Betelgeuse er en rød superkjempe med en visuell magnitude på omtrent +0,5, men den er variabel og har vært observert helt ned til magnitude +1,6. Stjernen er enorm — plassert i solens posisjon ville den strekke seg ut forbi Mars' bane. Rigel er derimot en blå superkjempe med magnitude +0,13, og er en av de mest lyssterke stjernene i vår del av Melkeveien. Kontrasten mellom den rødoransje Betelgeuse og den blåhvite Rigel er slående selv for det blotte øye.
Orions belte består av tre stjerner på nesten perfekt rekke: Alnitak, Alnilam og Mintaka. Beltet er et av de mest gjenkjennelige mønstrene på nattehimmelen og fungerer som veiviser til mange andre vinterobjekter.
Oriontåken (M42)
Like under Orions belte, i det såkalte «sverdet», finner vi den store Oriontåken — M42. Med en visuell magnitude på +4,0 er den synlig for det blotte øye som en diffus lysflekk. Oriontåken ligger omtrent 1 344 lysår unna og er et av de nærmeste og mest aktive stjernedannelsesområdene vi kjenner til.
I kikkert er tåken allerede imponerende, og i teleskop avslører den lag på lag med lysende gass og mørke støvbånd. Trapezet — en gruppe på fire unge, varme stjerner i tåkens kjerne — er synlig i små teleskoper og er ansvarlig for å ionisere den omgivende gassen. Oriontåken er et av de mest fotograferte objektene på himmelen — se spektakulære bilder på NASAs APOD.
Vintertrekanten
Vintertrekanten er en stor asterisme dannet av tre førsteklasses stjerner: Betelgeuse i Orion, Sirius i Store Hund (Canis Major) og Procyon i Lille Hund (Canis Minor). Denne trekanten dekker et stort område på sørhimmelen og er lett å identifisere på klare vinternetter.
Vinterheksagonen
En enda større asterisme er Vinterheksagonen (Winter Hexagon), som består av seks lyse stjerner: Rigel (Orion), Sirius (Store Hund), Procyon (Lille Hund), Pollux (Tvillingene), Capella (Auriga) og Aldebaran (Tyren). Denne enorme sekskanten rammer inn et av de stjernerikeste områdene på vinterhimmelen og inneholder et utall spennende objekter.
Tyren (Taurus)
Aldebaran er Tyrens lyseste stjerne med magnitude +0,85. Denne oransje kjempen ser ut til å være en del av Hyadene-stjernehopen, men står faktisk mye nærmere oss — kun 65 lysår mot Hyadenes 153 lysår.
Hyadene er den nærmeste åpne stjernehopen til jorda, kun omtrent 153 lysår unna. Den danner en V-form rundt Aldebaran og er et vakkert syn i kikkert. Høyere opp i Tyren finner vi Pleiadene (M45), som nå står høyt og er blant vinterhimmelens flotteste objekter.
Tvillingene (Gemini)
Tvillingene representeres av to markante stjerner: Castor og Pollux. Castor er i virkeligheten et sekstuppelt stjernesystem — seks stjerner bundet sammen av gravitasjon. Pollux er den nærmeste kjempestjernen med en bekreftet eksoplanet og ligger bare 34 lysår unna.
Stjernehopen M35 i Tvillingene er et fint kikkertobjekt, synlig som en tåkeflekk for det blotte øye under gode forhold. I teleskop løses hopen opp i hundrevis av individuelle stjerner.
Store Hund og Sirius
Sirius (α Canis Majoris) er den lyseste stjernen på nattehimmelen med en magnitude på −1,46. Med en avstand på bare 8,6 lysår er Sirius også en av våre nærmeste naboer. Stjernen er kjent for sin intense blinkende fremtoning nær horisonten, der atmosfærisk turbulens får den til å glimte i alle regnbuens farger. Fra Norge står Sirius aldri spesielt høyt over horisonten, noe som forsterker denne effekten.
Andre bemerkelsesverdige vinterobjekter
Rosettetåken (NGC 2237) i Enhjørningen (Monoceros) er en enorm emisjonståke som er vanskelig visuelt, men et av de mest populære astrofotomålene på vinterhimmelen.
Krabbetåken (M1) i Tyren er restene etter en supernova som ble observert i 1054 e.Kr. Den krever et teleskop for å ses, men er historisk viktig som det første objektet i Messiers katalog.
Norske observasjonsforhold om vinteren
Vinteren er den beste observasjonssesongen i Norge. De lengste nettene gir flest timer med astronomisk mørke, og kald, tørr luft gir ofte utmerket seeing. I Nord-Norge kan desember og januar by på over 20 timer med mørke per døgn, noe som gir rikelig tid til observasjon.
Utfordringen er naturligvis kulden. God bekledning er avgjørende — lag på lag med ull innerst og vindtett ytterst. Husk at du står stille i lang tid, så du trenger mer klær enn ved vanlig utendørsaktivitet. Værskift med sørlige vinder kan bringe skydekke, men når høytrykk etablerer seg over Skandinavia, kan forholdene være helt fantastiske.